Teologi og geografi

Man slutter ikke å imponeres av bredden og dybden i kunnskapen til analytikere og strateger. Forklaringen må være at teologi og geografi er blitt en naturlig del av AFA- studiet (Autorisert Finansanalytiker).

Like før påske kunne en analytker i et norsk meglerhus meddele at henrettelsen av en snekker i Midtøsten for nær 2000 år siden var skyld i at aksjekursene falt. Det kunne nemlig ikke være andre naturlige årsaker til en markedsnedgang umiddelbart før høytiden.

Kursfallet ble derfor forventet å være kortvarige og så snart man fikk unnagjort minnetiden for nevnte henrettelse, samt den påfølgende gjenoppstandelse, ville aksjekursene igjen skyte til værs.

Forankringen for dette er ikke å finne i noen av Mosebøkene, men kan for alt jeg vet være inkludert i kompendiet til nevnte AFA-studie.

Påsken denne gangen slukket ikke sorgen. I det minste ikke for aksjeinvestorer. Den triste stemningen i aksjemarkedene har fortsatt uten bibelsk forankring. Analytikere og strateger har derfor valgt å søke noe nærmere i tid for å finne forklaringen. Denne gangen har de funnet den i Europa.

I vårt nabolag pågår det nemlig en meget omtalt gjeldskrise. Den har nå vart i 5 år og allerede funnet veien til historiebøkene. Ikke bare det, men den blir større for hver dag på tross av sentralbankintervensjoner og inntektssubsidiering av banker.

Man er imidlertid ikke begrenset til historiebøker for å finne informasjon om dette. Den økonomiske krisen i Europa finnes omtalt i hvilken som helst dagsavis. Når denne inkluderes i pensum for Autoriserte Finansanalytikere vil det være grønt lys for å bruke også denne som forklaring for kursfall i de neste 2000 år.

Akkurat nå kan vi imidlertid lese at det er «kun» den europeiske gjeldskrisen som står mellom investorer og champagnekorker som avfyres. En ren bagatell med andre ord.

 

Misforstått diversifisering

Det er mulig at den anbefalte porteføljen kan sikre økonomien til vedkommende mot effektene av et snøras i Finnmark, men neppe mot en nedgang i verdensøkonomien.

Forleden hadde jeg glede i å møte en voksen person som hadde blitt tildelt en betydelig formue. I anledningen av tildelingen hadde vedkommende hatt møte med flere banker og finanshus om hvordan disse pengene best kunne investeres.

Tildelingen var av en slik størrelse at vedkommende kunne leve godt av rentene selv med dagens lave rentenivå. Forankret i dette ønsket ikke vedkommende investeringer som kunne ha høy risiko. Store tap kunne både tidsmessig og praktisk være en betydelig utfordring å hente inn igjen. Poenget var å oppnå en avkastning som var litt høyere enn bankrenten.

Problemstillingen er ikke ulik den som pensjonskasser er stilt ovenfor. Store tap, permanente så vel som midlertidige, forringer deres mulighet til å opprettholde sine pensjonsforpliktelser overfor kundene. Sistnevnte har gjennom hele livet gitt dem en andel av sine lønninger nettopp for at de skal være sikret en fremtidig inntekt.

Dersom en pensjonskasse ikke klarer å levere det den lover, ville dette kunne få dramatiske konsekvenser for pensjonistene. Det tillates derfor eksempelvis ikke at pensjonskasser sitter på investeringsporteføljer som kan halvere seg i verdi på kort tid. På grunn av den samfunnsmessige betydningen er pensjonskassene underlagt offentlige regler og overvåket av myndighetene.

Det samme skal finansrådgivere være. Både de som sitter i bankene og de som sitter utenfor. Her finnes også et markedsdirektiv som heter MiFID som ble vedtatt på høsten i 2007.

Jeg var derfor forbauset over rådene  nevnte person hadde mottatt. Ikke bare fordi rådene dreiet seg utelukkende om å kjøpe aksjer, men i større grad over hvilke forslag til diversifisering som ble gitt med hensikt på å senke risikoen for kunden.

Hensikten og formålet med diversifisering er udiskutabelt for å senke risiko. Dette har blitt en større utfordring med årene ettersom globalisering og forbedringen i kommunikajonsteknologi har gjort at vi reagerer mer samtidig og likt enn vi gjorde tidligere.

Konsekvensen av dette er at det ofte blir «trangt i døren» når noe går galt. En faktor som forsterker dette ytterligere er at det idag er langt mer vanlig at investeringer og porteføljer belånes. Ofte med en høy belåningsgrad.

Effekten dette har når man begynner å tape er at man rask tvinges til å likvidere investeringene. Hvis belåningen er på porteføljenivå, må alle plasseringene reduseres. Dette betyr at også tradisjonelle sikringsinstrumenter i perioder oppfører seg motsatt av hva man hadde forventet.

Felles for investeringene til de nevnte rådgiverne var at de ikke bestod av et eneste sikringsinstrument eller av aktiva som kunne diversifisere risiko. Forslagene bestod utelukkende av at alt skulle plasseres i aksjefond.

Diversifiseringen bestod i at formuen skulle fordeles over ulike regioner: Ett norsk aksjefond, ett som investerte bredt internasjonalt, samt ett utelukkende rettet mot aksjer i fremvoksende markeder. Dette skulle angivelig gi en god nok risikospredning til at kunden kunne føle seg trygg.

Det er mulig at den anbefalte porteføljen kan sikre økonomien til vedkommende mot effektene av et snøras i Finnmark, men neppe mot en nedgang i verdensøkonomien.

Ser man bort fra geografisk risiko som f.eks et statskupp i Norge hvor alt ble nasjonalisert, har man ved den foreslåtte porteføljen oppnådd svært liten diversifisering. Tvert imot har man konsentrert hele sin risiko rundt utviklingen i verdensøkonomien. Det er en nemlig en meget signifikant og stabil positiv korrelasjon mellom samtlige av de foreslåtte komponentene i investeringsforslaget.

Følger man virkelig MiFID-påleggene som rådgiver når man anbefaler en voksen arving som klassifiseres som «Ikke-Profesjonell» i henhold til regelverket, å reelt sett putte alle eggene sine i én kurv?

Målt over de siste 5 årene ville man ha hatt et moderat tap på å eie en slik portefølje. I tillegg ville man ha tapt alternative renteinntekter i perioden. Dette høres i grunnen ikke så dramatisk ut, men studerer vi utviklingen underveis ser vi at investoren hadde måtte tåle en halvering av sine verdier.

En slik utvikling ville ha vært et så betydelig brudd med forutsetningene for investeringen slik at kunden gjerne kunne ha valgt å realisere tapet av frykt for å tape mer av midlene. På dette nivået var det nemlig et spørsmål om de gjenværende verdiene var store nok til å kunne leve av fremover.

Innløsning av aksjefond var rekordhøyt på dette tidspunktet, noe som absolutt gjenspeiler at mange var opptatt av å redde de gjenstående verdiene. Det hjalp heller ikke saken at media var fulle av dystre spådommer.

Én ting er fullstendig åpenbar og det er at «diversifiseringen» over norske og internasjonale (utviklede og emerging) aksjer ikke var en diversifisering av risiko, men en akkumulering av risiko. Altså det motsatte.

Historikken referert til her har funnet sted i løpet av de siste 5 årene, ikke for generasjoner siden. Hadde det vært sistnevnte kunne man i det minste ha unnskyldt unge rådgivere for å ikke ha kjent til den. Vi må imidlertid anta at om man kaller seg rådgiver idag, så har man erfaring og utdannelse nok til å ikke kunne hevde at man ikke kjente til utviklingen de siste årene.

Etter finanskrisen er det publisert en rekke forskningsrapporter som viser hvilke effekter lav rente og mulighetene for store finansielle svingninger har for hvordan vi bør investere. Disse er enten ikke blitt lest av nevnte rådgivere, eller enda verre valgt fortiet.

Det at rådgivere i flere finansforetak ikke har reservasjoner mot å legge frem forslag som kan påføre Ikke-Profesjonelle kunder som ønsker lav risiko det motsatte, bare viser at Finanstilsynet fortsatt har en jobb å gjøre.

 

Paradoksal forvirring

I forbindelse med at et forvaltningsselskap nylig mistet sin konsesjon, kom det frem at én av grunnene til dette var at selskapet hadde en avlønningsmodell som kunne oppfordre til interessekonflikt med hensyn til hvilke anbefalinger de ga kundene.

Objektivt er det vanskelig å være uenig i dette, til tross for at det samme skjer i de fleste bransjer. Det er ikke uvanlig at man tilbys produkter nettopp hvor bedriftene har de høyeste fortjenestene.

Mer komplisert blir det når det er motstand også imot at det motsatte skjer. Nemlig hvor rådgiveren får en andel av fortjenesten etter at denne er skapt, såkalt suksesshonorar.

Sistnevnte kan riktignok bidra til økt risikotaking, men dette kan motvirkes gjennom et detaljert risikomandat, at forvalteren selv må være investert i produktet og ved å sørge for at det finnes «high water mark». Har man sistnevnte, betaler man aldri suksesshonorar uten at ytterligere merverdier er skapt.

Uansett hvilke sikringsmekanismer man har lagt inn, har imidlertid myndighetene vært skeptisk til dette. Det er nettopp her paradokset kommer inn:

Hvordan kan myndighetene på den ene siden finne det akseptabelt at enkelte foretak gjerne tar 20% honorar (tegningsgebyrer, tilrettelegging, produktmarginer etc etc) av investert beløp før det har skjedd noen verdiskapning overhode, mens de er motstandere av at andre mottar suksesshonorar først etter at de har skapt merverdier for kundene?

Konsekvensen av dette er at finansforetakene oppfordres til å konsentrere seg om kvantitet, fremfor kvalitet. Er det virkelig dette myndighetene mener er til det beste for kundene?

 

 

Gode dager for Friele

Økende forbruk og samtidig fallende innkjøpspriser må være musikk i ørene for enhver importør, grossist og foredler. På under ett år har nemlig prisen på Arabica kaffebønner falt med over 40%, samtidig som konsumet i år forventes å være historiens nest høyeste. 2010 er foreløpig toppåret.

Prisfallet på Arabica-bønner har imidlertid vært langt større enn for den andre hovedtypen av kaffebønner, Robusta. Dette er også gode nyheter for aktører som Friele, Starbucks og Nespresso (Nestlé), ettersom de bruker langt mer av førstnevnte i sine kaffeblandinger.

Denne forskjell i prisutvikling kan også være en mulighet for finansielle investorer. Stadig flere investorer ønsker idag å finne avkastningsmuligheter som er uavhengige av aksjemarkedenes utvikling. Forholdet mellom de to kaffebønnene Arabica og Robusta kan være en slik.

Verdens kaffeforbruk har nemlig vært lite påvirket av aksjemarkedets utvikling, snarere tvert imot. Vi drakk, ikke overraskende, mer kaffe i kriseårene 1998, 2001 og 2008 enn det foregående året, mens ifjor var det riktignok en nedgang på 3%.

Det samme kan imidlertid ikke sies om prisutviklingen. Her har korrelasjonen tatt seg opp til å bli stort sett positiv siden 2003. Det som imidlertid ikke kan sies å ha korrelert er forskjellen i utvikling mellom Arabica og Robusta i forhold til utviklingen i aksjer.

Det er nemlig mange år siden prisutviklingen på de to typene av kaffebønner har divergert så kraftig som nå. Gitt utviklingen i forbruk, trenden i favør av kaffeblandinger som favoriserer Arabica og statistikken som viser at Arabica-bønnene er meget prisgunstige i forhold til Robusta – kan dagens situasjon by på en god mulighet.

Gitt den senere tids utviklingen i aksjemarkedene, er det ikke minst også attraktivt at samvariasjonen mellom dette og aksjemarkedet er lav.

For investorer som interesserer seg for råvarer, kan det være verdt å ta innover seg at disse markedene kan være langt mer spontane i forhold til fundamentale endringer enn eksempelvis aksjemarkedet. Arabica- prisene har imidlertid falt som følge av forventningen om en god avling i Brasil, mens Robusta-prisene har blitt påvirket av lavere eksport fra Vietnam. Brasil og Vietnam er henholdsvis verdens største og nest største produsent av kaffebønner.

Lagerbeholdningen av Arabica er idag over 40% lavere enn den var for to år siden og kraftig nedbør i Columbia (verdens nest største produsent av Arabica) har ødelagt muligheten for snarlig påfyll fra det landet. Samtidig med dette er det en god mulighet for at Indonesia vil slippe mere av sitt Robusta-lager ut i markedet som følge av en betydelig oppgang i landets produksjon.

Vurderer man situasjonen sesongmessig, nærmer vi oss nå frostsesongen i Brasil. Så langt ser det ut som muligheten for frost hatt liten påvirkning på prisen. Historisk har imidlertid denne perioden «tatt livet av » mange finansielle aktører som har vært villige til å ligge short og dermed spekulere på at avlingen ikke vil få frostskader.

Jeg kan selv huske en 300% oppgang i prisene fra én dag til en annen på 80-tallet på grunn av frost. Dette kan være årsaken til at den samlede gruppen av finansielle aktører nå har gått fra å være netto short, til svakt long i sin posisjonering.

Det at mange faktorer synes å indikere økende etterspørsel etter Arabica, både absolutt og relativt i forhold til Robusta, er ikke ensbetydende med et positivt utfall.

Skal man overleve i finansmarkedene over tid må vi være forberedt på å ta feil og i så fall raskt ta grep for å forhindre store tap. Utviser man god risikokontroll vil man imidlertid kunne glede seg over nye dager og nye muligheter. De beste av sistnevnte karakteriseres gjerne ved at få har oppdaget dem.

The Muppets vs Goldman Sachs

Muppet: A person who is ignorant and generally has no idea about anything.

Jim Hensons Muppets protesterer mot at investeringsbanken Goldman Sachs omtaler sine kunder som «Muppets».

Omtaleformen ble kjent da den tidligere Goldman Sachs direktøren Greg Smith sa opp i investeringsbanken og publiserte et brev om sine begrunnelser. Markedsverdien til Goldman Sachs falt 11 milliarder kroner (3.35%) dagen brevet ble publisert.

Etter avsløringen er det blitt kjent at Goldman Sachs har satt igang en internjakt i ansattes emailer etter ordet «Muppet». I denne videoen er rollene snudd. Jeger er blitt bytte.

http://www.funnyordie.com/embed/0431c2b257

Risikoappetitten høyeste på ett år

Den sveitsiske investeringsbanken Credit Suisse beregner og sender ut nedenstående barometer av risikoappetitten i markedet. Grunnlag for beregningen er observert meravkastning til aksjer og obligasjoner i 64 land, målt over de siste 6 månedene. Grensene for eufori og panikk er henholdsvis +5 og -3.

Av utviklingen kan vi se at vi befant oss i området betegnet som «Panikk» fra august ifjor til midten av januar i år. En gavepakke på totalt €1.018,5 milliarder fra ECB til europeiske banker måtte til før investorenes puls falt til normalnivå.

Indeksen nådde «full panikk» ved to tilfeller ifjor, 19. august og 4. oktober. Ved det første tilfellet hadde Oslo Børs falt 16% på tre uker, ved det andre hadde fondsindeksen på børsen falt 33% siden april.

For noen år siden laget Credit Suisse et produkt som rebalanserte en portefølje bestående av aksjer og statsobligasjoner. Når indeksen krysset inn i «Panikk»-området, øker man i aksjer og reduserer seg i obligasjoner. Det motsatte skal man gjøre når indeksen er over «Eufori»-grensen. Stort sett anbefales man her til lands å følge allokeringsforslaget til «Panikk» uavhengig av hvilken situasjon man befinner seg i.

Indeksnivået var sist fredag på 2.41 og man er dermed heldigvis fortsatt et stykke fra Eufori-grensen. Stigningstakten er imidlertid høy og derfor verdt å følge med på.

Forøvrig kan det nevnes at panikknivåene ifjor var de mest ekstreme målingene registrert siden indeksen ble opprettet i 1981.

 

Motetips & Diskurs

Diskurs betyr tale, samtale, drøftelse. Diskurs har også blitt brukt i utvidet forstand om ikke-språklig materiale.

Finansmenn kan saktens og heldigvis brukes til flere ting. I denne videosnutten gir eksempelvis den selvskapte milliardæren Øystein Stray Spetalen råd om klær. Rådene kan både brukes til å identifisere kjeltringer, så vel som for de som ønsker å forandre garderoben slik at man ikke ser ut som en. Intervjuet med Spetalen er hentet fra filmen «Når boblene brister» og begynner 1:05 inn i videoen.

http://www.nrk.no/playout/v1.1/flashplayer.ashx?v=B7D27B504DF10489&w=640&rand=129769969790416554

Heretter vil man kunne anta at folk i finansbransjen som fortsatt går i pene dresser og har fine visittkort, faktisk ønsker å fremstå som finanskjeltringer. Greit for alle parter.

Frustrasjonen over etikken og moralen i finansbransjen har vært kraftig økende de senere årene. Dette er neppe fordi bransjen er blitt særlig mye verre, men fordi markedsfallet under finanskrisen avslørte en rekke spareprodukter og konstruksjoner som aldri skulle ha sett dagens lys. Finanskrisen synliggjorde dermed noe som hadde vært der i lang tid.

I beste fall var enkelte av de nevnte produktene satt sammen på en måte som skjulte høye kostnader. I verste fall var de det foregående, samt kamuflert «finansielt sprengstoff» som var i stand til å ruinere alminnelige menneskers økonomi.

Finanstilsynet har siden innføringen av MiFID-regelverket gått hardhendt til verks der hvor de har funnet overtramp. Mange kan mene for hardhendt, men man er i Norge tross alt kjent for at pendelen svinger for langt i begge retninger.

For de som sitter med tap på tvilsomme produkter fra før MiFID trådte i kraft, er det lite hjelp å få. Det kan være en lang og økonomisk krevende reise i rettsapparatet å forsøke og få tapte penger tilbake.

Uten at nedenstående video må oppfattes som et forslag, viser den Joe Pesci’s diskurs da han oppfattet seg lurt av en spareproduktet til en bank. Det vil være på sin plass å advare mot sterk språkbruk.

Et helt Kinderegg, men hvor er gjensidigheten?

Jeg har tidligere skrevet en del om bankenes unike posisjon i samfunnet. Banker anses, antagelig med rette, for å være samfunnsnødvendige. Følgende av dette er at skattebetalerne med ujevne mellomrom må stille opp i spleiselag for å redde bankene fra konkurs. Dessverre for skattebetalerne skjer dette med stadig hyppigere frekvens uten at man stiller større krav til bankene av den grunn.

Skattebetalerne synes også fulle av sympati for at bankene må øke sine utlåns- og andre marginer så fort det er den minste uro. Det er således kun få måneder siden økte innlånskostnader for bankene var grunn til at disse marginene ble økt ytterligere.

Norges Banks rentenedsettelse denne måneden gjorde det dessverre vanskelig for flere banker å øke sine marginer ytterligere. Rentenedsettelsen synliggjorde tross alt for befolkningen at bankene fikk låne penger billigere.

Flere av bankene som enten er norske eller har betydelig tilstedeværelse i Norge, har også benyttet anledningen til å delta i de to gavepakkene på over tusen milliarder euro som den Europeiske Sentralbanken (ECB) har delt ut. Disse er tre års lån til kun 1% rente, finansiert nettopp av skattebetalerne.

Lånerenter økes raskt men senkes sent. Det er slik det blir inntekter, høye lønninger og økte bonuser av.

Nå er situasjonen at bankene ikke bare har fått billige lån fra ECB og rentenedsettelse fra Norges Bank, men det har også funnet sted et markert fall i lånerenten mellom bankene. Rene Kinderegget med andre ord (uten at noen har funnet grunn til å påpeke dette).

De nevnte tiltakene fra sentralbankene har gjort at det finnes mye likviditet i markedet og dermed har det dukket opp et økende behov for å låne ut disse pengene. Siden mange banker er i samme situasjon presses marginen på lån mellom banker lavere.

Påslaget som bankene må betale for å låne i euro har mer enn halvert seg siden årsskiftet og marginen for å låne US dollar (den viktigste av funding valutaene) er ned med over 40%.

Dette har ikke forhindret at bankene synes å tale med «én stemme» i media. De er forbausende samstemte om hvor kostbare innlånene deres er og hvor rimelig det derfor er at de får heve utlånsrenten ytterligere.

Eksempelvis hadde DNB i 2007 en netto renteinntekt på kr. 17.9 milliarder, mens den i 2011 var på kr. 25.3 milliarder. Selv justert for utlånsøkningen i perioden, har det vært en markert oppgang i bankens rentenetto.

Før man aner ordet av det tar vel en politiker tak i dette og spør bankene hvorfor de ikke følger rentemarkedet. Gitt tiden det tok før man oppdaget finanskrisen, er det vel lite som tilsier at vi kan forvente at dette skjer i nærmeste fremtid.

Som Marianne Krogness ville ha sagt: «Gjensidighet? Det er Shell det».