Financial Times’s dyktige New York redaktør, Gillian Tett, påpekte for et par dager siden faren som er iboende i pengemarkedsfond. Pengemarkedsfond er fond som de aller fleste investorer tar for gitt at er «ufarlige» å plassere penger i. Dette til tross for at disse fondene ikke har noen garantier for tilbakebetaling.

For å kunne gi investorene positiv avkastning investerer pengemarkedsfondene sine innskyteres midler i presumptivt sikre kortsiktige gjeldsinstrumenter og innskudd i hva som ansees for å være solide banker og finansforetak.

Finanskrisen viste imidlertid at disse ikke var sikre. Høy rating fra den gang anerkjente ratingbyråer viste seg å være nærmest verdiløse. Heldigvis forstod amerikanske myndigheter hvilken økonomiske katastrofe som ville oppstå dersom usikkerheten bredte seg og kom derfor på banen.

Hadde ikke dette skjedd ville innskyterne flokket seg for å få tilbake sine sparepenger. Dette ville ha resultert i at pengemarkedsfondene ville være tvunget til å trekke sine penger ut av allerede hardt prøvede finansinstitusjoner samt selge gjeldsinstrumenter med betydelig rabatt.

Denne historien er allerede glemt. Sparere flokker seg idag til pengemarkedsfond og statsobligasjoner. Ifølge Financial Times er $2.6 billioner idag plassert i pengemarkedsfond alene. En potensiell sort svane av episke proporsjoner

En annen mulig sort svane ligger i kredittobligasjonsfond. Her skal det sies at de fleste innskyterne er klar over at det ikke finnes noen garantier. Utfordringen her ligger i at stadig flere investorer har flokket seg til disse fondene til tross for at etterspørselen har gjort at de får stadig mindre betalt. Dette er et paradoks, men er analogt med tidligere erfaringer både i dette markedet såvel som i aksjemarkedet.

Det som er mest urovekkende i kredittobligasjonsmarkedet er at det benyttes ulike metoder for å bestemme verdien av disse, noe som medfører at samme obligasjon kan bli priset forskjellig på samme tidspunkt.

Under finanskrisen var slike forskjeller ekstreme. Vi opplevde i Norge at verdien på samme obligasjon kunne avvike med 20% eller mer i fondsresultater. Dette ble den gang påpekt overfor Finanstilsynet uten at de engasjerte seg.

Det gjør de heller ikke idag. Samme obligasjon kan fortsatt verdsettes forskjellig på nøyaktig samme tidspunkt. Forskjellene er dog mindre siden markedet idag er mye roligere.

Årsaken til ulikhetene er at noen forvaltere priser på basis av sist omsatt eller hvis denne ikke er satt nylig, på basis av megleranslag. Sistnevnte er nivået aktive meglerhus mener at obligasjonen vil bli omsatt til.

Andre forvaltere velger imidlertid heller å prise obligasjonene der hvor forvaltningsforetaket selv mener obligasjonen «burde» ligge. Dette kalles «mark to model» (verdsettelse ifølge matematiske modeller). Tilbud og etterspørsel i den aktuelle obligasjonen tar man i det tilfellet liten hensyn til.

Det oppsiktsvekkende med dette er at de fleste land avskaffet «mark to model» prising etter finanskrisen. Det var to årsaker til dette. Den ene var at man fant obligasjoner verdsatt på denne måten for å være systematisk overpriset. Den andre var at metoden ikke var forenelig med prinsippet for objektivitet, ettersom forvalterne ofte hadde en økonomisk egeninteresse i høye priser.

Forvaltere som benyttet sistnevnte metode kunne vise bedre avkastning enn andre og forhåpentlig bruke dette til å tiltrekke seg flere investorer. Forvaltere som i tillegg hadde suksesshonorar hadde et enda større incitament til å benytte slik prising.

Det eksisterer også et prinsipp i forvaltning om at det ikke skal være noen form for formuesoverføring mellom investorer i samme fond. Det skal være likebehandling av alle investorer.

Finanstilsynet har i andre sammenhenger har vært meget opptatt av dette. Denne blir heller ikke ivaretatt i ovennevnte tilfeller, ettersom nye investorer som tegner seg i fond som overvurderer verdier i realiteten tegner seg til overpris.

Mark to model er forøvrig utenkelig i aksje, valuta og råvaremarkedet. I de fleste andre land er man idag pålagt å benytte en uavhengig ekstern aktør (administrator) til verdifastsettelse.

En annen fordel med modell-prising er at disse obligasjonene og derved også fondene som priser på denne måten, får lavere svingninger enn konkurrerende fond. Dette gjør at potensielle og eksisterende investorer føler seg urettmessig «trygge».

Faren ligger i at boblen en dag brister enten ved stor markedsuro eller ved at noen store investorer oppfatter hva som foregår og bestemmer seg for å komme seg ut på kunstig høye prisene. Forvalter vil da stå overfor et dilemma. Selger man ut til de reelle markedsprisene får fondet et «uforklarlig» verdifall.

Alternativt kan man betale ut av sin kontantbeholdning eller selge papirer man sitter på med høyest kvalitet. Her vil det som regel være kjøpere nærmest verdsettelsesprisene. Konsekvensen av sistnevnte øvelse er at man forskyver problemet til de gjenværende investorene. Dette opplevde vi svært grove tilfeller av under finanskrisen.

Gillian Tett beskriver pengemarkedsfondene idag som en potensiell «cliff hanger». Investorene får ingenting betalt og risikoen er potensielt stor. Glipper man taket vil det i beste fall gjøre svært vondt. Det samme kan man si om markedet for kredittobligasjoner. Erfaringen fra 2008 er dette markedet nærmest blir fullstendig illikvid under en krise. Mange investorer ble tvunget til å selge uansett pris på grunn av sine mandater eller fordi de har belånt sine investeringer. Disse fikk sjokk da de så hvilke priser de måtte selge til.

Felles for pengemarkedsfond og kredittobligasjonsfond er at investorer aldri har hatt mer penger plassert i slike fond enn idag.

For mange var nettopp finanskrisen utenkelig. De som klarte seg best var nettopp de som på forhånd hadde tenkt det utenkelige. Dette skulle være erfaring og incitament nok til at både investorer, forvaltere og tilsyn gjør en ekstrainnsats for å unngå lignende i fremtiden.

 

Den tyske forbundskansleren Angela Merkel lar ikke sannheten eller forlegenhet over gjentatte feil stå i veien for en ny hevnaksjon. Snarer tvert imot. Hedgefond er Angela Merkels favorittsyndebukk og dermed basta.

Hun ga hedgefond skylden for å rope «ulv» da de varslet om kredittkrisen, gjelden i Hellas og en forestående økonomisk krise i Europa. Alle disse var bunnsolide ifølge Merkel.

Banker har hun heller ikke funnet noe i veien med til tross for at det er opplyst og vedtatt at disse skapte finanskrisen, solgte Hellas produkter som skjulte landets økonomiske tilstand, manipulerte både referanserenten Libor, sølvmarkedet og kraftmarkedet i USA samt blitt avslørt for innsidehandel.

Ett av de ovennevnte bruddene hadde vært nok til å sende en hvilken som helst annen aktør i fengsel, men ikke banker. Det sagt så lurer EU nå på om svindel og bedrag av kunder gjennom manipulasjon av referanserenter for fremtiden skal være straffbart. Det er jo svært betryggende.

Merkel har ingen mening om slikt. Det ville være å innrømme at hun enten ikke har forstått hva som har skjedd de siste fem årene, eller erkjenne at hun har sovet ved roret.

Slikt blir det ikke gjenvalg av, så Merkel fortsetter i steden å straffe syndebukken. Gjennom dette håper hun tydeligvis at velgerne skal glemme at hun har sovet ved roret og i steden applaudere hennes handlekraft.

Merkels siste utspill er å forby tyske privatpersoner å investere i hedgefond. Det eneste unntaket er om de investerer gjennom fond-i-fond løsninger. Tyske privatpersoner kan imidlertid fortsatt få kjøpe aksjer i tyske banker. Den tyske bankindeksen har «bare» falt 75%.

Man kan selv forestille seg hvor stort dette kursfallet ville ha vært dersom Angela Merkel ikke hadde gitt disse bankene noen hundrede milliarder euro av skattebetalernes midler i krisehjelp.

Finansdepartementet i Norge er forut for Merkel og ønsker ikke at verdipapirfondene her til lands skal få konkurranse. Derfor har de opprettholdt forbudet for norske finansforetak å tilby hedgefond til norske privatpersoner.

Utlendinger har imidlertid fritt kunne tilby denne type fond til nordmenn i alle år. Det er sikkert også viktig å verne utlendingene – de fleste av dem banker – mot denne konkurransen.

Metoder for å forutsi bevegelser i de finansielle markedene er utallige. Stort sett er disse imidlertid delt inn i analyser basert på fundamentale eller tekniske faktorer. Førstnevnte benytter økonomiske nøkkeltall fra realøkonomien eller bedriftene som grunnlag, mens sistnevnte baserer seg på den historiske kursutviklingen.

Astrologi kommer i en annen kategori. Den er kanskje ikke så eksotisk som den høres ut gitt at månens gravitasjon og planeters posisjon påvirker det meste på vår klode.

Mer uvanlig vil jeg imidlertid hevde det er å basere avgjørelser om kjøp og salg av aksjer på basis av vandringsmønstrene til afrikanske elefanter. Skal vi tro episode nummer tre av serien «Wall Street Warriors», er det nettopp denne metoden en legendarisk amerikansk trader benytter. Ikke nok med det, men vedkommende har heller ikke hatt noe problemer med å hente inn kapital fra velkjente investorer til denne strategien. Omtalen av strategien begynner 6 minutter inn i videoen.

USA er bygget på at man får lov til å forsøke. Derfor er det også at det meste av nyskapning eller penger til å finansiere slikt kommer derfra. Dette er noe andre land kan ta lærdom av.

Med hensyn til overlevelsesbias fortier Riksen at hans egen arbeidsgiver har lagt ned 17 verdipapirfond de siste 5 årene.

Tidligere journalist i Finansavisen nå Investeringsdirektør i DNB Privatbank, Trym Riksen, gikk nylig til angrep på hedgefond i sin blogg hos E24.

Påstandene til Riksen var i hovedsak forankret i at hedgefond ikke egner seg til å diversifisere og at de historiske resultatene til hedgefond er overdrevet som følge av at statistikken ikke tar hensyn til hedgefond som er blitt nedlagt. Såkalt «overlevelsesbias».

Når det gjelder diversifiseringspåstanden kan jeg delvis være enig. Men kun delvis. Dersom man ønsker å benytte hedgefond til diversifisering av for eksempel aksjeporteføljer, ville det være naturlig å ta hedgefondstrategier som er regnet som alternativer til aksjefond bort fra utvalget.

Blant strategiene som har høy positiv korrelasjon til aksjer og derved liten diversifseringseffekt, er spesielt Long/Short Equity og Event Driven (oppkjøp & restruktureringer). Long/Short Equity er den nest største av samtlige hedgefondstrategier hva gjelder forvaltningskapital. Dermed slår den også kraftig ut i grunnlaget til Riksen.

Med en korrelasjon på 0.9 i forhold til aksjer har Long/Short Equity, til sitt forsvar, bedre risikojustert avkastning enn rene aksjefond. Dette burde være av betydning for alle som ikke har maksimal spenning som motiv når de investerer.

Måler man Equity Hedge-indeksen mot MSCI World Stock Index har avkastningen i førstnevnte både vært høyere og svingningene lavere enn i sistnevnte. Man bør også merke seg at førstnevntes avkastning er etter fratrekk av kostnader som forvaltningshonorar på 2% årlig og suksesshonorar på 20% av verdistigningen. Aksjeindekser tar ikke hensyn til transaksjonskostnader eller forvaltningsgebyr.

Nettopp det som Riksen påpeker, nemlig den enorme etterspørselen etter alternative investeringer, har ført til veksten i hedgefond. Investorene har i økende grad blitt misfornøyd med avkastningen, risikoen eller begge deler i tradisjonelle verdipapirfond. De ønsker derfor alternativer.

På mange måter kan vi forstå forvaltere av verdipapirfond. I mange tiår har de sluppet å forholde seg til markedsrisiko og så lenge investorene ikke hadde alternativer, var det heller ingen fare for konkurranse. Nå er derimot konkurransen høyst reell og dette er har medført rene panikken hos alt annet enn de beste tradisjonelle forvaltere.

Hvis målet til Riksen var diversifisering, ville det vært naturlig at han benyttet strategier som Global Macro, CTA eller Equity Market Neutral. Disse strategiene har over tid, i tillegg til å ha gitt høyere avkastning både absolutt og relativt, vist lav korrelasjon med både aksjer og økonomisk utvikling.

Chartet viser utviklingen over hedgefonddelindeksene for Global Macro øverst og Equity Market Neutral i midten. MSCI-World Stock Index er nederst.

Når det gjelder «overlevelsesbias» hopper Riksen glatt over å nevne at dette også gjelder i aksjemarkedet. Da Dot.com-boblen sprakk, nedla man sågar en hel børs i Tyskland. Den het Neuer Markt. Det var rett og slett ikke noe verdier igjen i selskapene som var notert der – om det noen gang reelt sett hadde vært det.

Aksjeindekser tar heller ikke hensyn til at selskaper som gjør det dårlig blir fjernet. Det gjør heller ikke målinger av utviklingen i aksjefond.

Det mest tankevekkende ved at Riksen ikke nevner noe om dette, er imidlertid at hans egen arbeidsgiver selv har lagt ned et stort antall fond. Finansavisen hadde sist lørdag en artikkel om nettopp dette med tittel: «Gravferd for fond». Artikkelens undertittel var: «Aksjefondene du finner hos bankene er vinnerfondene. Taperne er gravlagt i stillhet«. Det viser seg at DNB har lagt ned hele 17 aksjefond i løpet av de 5 siste årene.

Listen som var sammenfattet av Finanstilsynet, viste at det totalt er lagt ned hele 108 verdipapirfond i Norge i disse 5 år. Som Stig Tønder, forvalter i Delphi Fondene, uttrykte det: «Oftest tror vi nok likevel at avviklingen henger sammen med svak avkastning».

Artikkelen i Finansavisen viser også til Princeton-professor Burton Makiel, forfatter av «A Random Walk Down Wall Street». Han har fulgt fondsdødeligheten gjennom flere tiår. Han hevder at om man tar hensyn til overlevelsesbias i aksjefond på 1990 tallet, forøvrig en usedvanlig god periode i aksjemarkedet, viser det seg at den gjennomsnittlige årlige avkastningen var hele to prosentpoeng lavere enn oppgitt. Dette var selvfølgelig heller ikke tatt med i Riksens blogg.

Singlingen i glass er rett og slett overdøvende.

Det er en høy grad av positiv korrelasjon mellom indeksen over Hedged Equity-hedgefond og aksjer. Høyere avkastning med lavere risiko burde allikevel gjøre førstnevnte til et attraktivt alternativ til aksjer.

Politikere, journalister, finansanalytikere, forretningsfolk og privatpersoner har den siste uken tatt kontakt etter avsløringen om at noen av verdens største banker har systematisk manipulert grunnlaget for lånerenten (Libor).

Både for å spare tid, men også fordi debattantene i videoen er blant de mest kunnskapsrike, uredde og frittalende ekspertene som finnes – har jeg valgt denne som svar på de mange spørsmål som stilles om dette.

Matt Taibbi er en kritikerrost journalist i bladet Rolling Stone. Taibbi har gang på gang avslørt Wall Street før finanspressen. Han har også gjort dette på en grundigere og mer detaljert måte enn en presse som sliter mellom journalistisk integritet og kommersielle behov.

Elliot Spitzer er idag programleder/vert i debattprogrammet «Viewpoint». Spitzer var tidligere guvernør og statsadvokat i New York. Under tiden som statsadvokat bøtla han banker og meglerhus på Wall Street med over $1 milliard for å ha svindlet sine kunder. Spitzer ville trolig ha vært presidentkandidat om han ikke ble avslørt i en prostitusjonsskandale. Avsløringen var etter manges oppfatning iscenesatt av hans mange motstandere. Spillefilmen «Client 9» omhandler denne skandalen.

Dennis Kelleher er tidligere advokat og partner i ett av Wall Street’s største advokatfirmaer hvor han forsvarte nettopp banker og meglerhus. Idag leder han «Better Markets». Better Markets er en non-profit organisasjon som ønsker å endre regulering og markedspraksis slik at investorer oppnår reell beskyttelse mot svindel og bedrag.

I debatten påpekes det at Libor-manipulasjonen må ha vært avtalt spill mellom flere banker for at den skulle få noen effekt. Det er tilsammen 16 banker som fastsetter Libor. Amerikansk-, EU- og enda til norsk lov klassifiserer en forbrytelse som begås av «mer enn to» over «lang eller ubegrenset tidsperiode», «styrt av måsetting om vinning og/eller makt» som «Organisert Krimininalitet«. I Storbritannia «våknet» myndigheten opp i forrige uke og satte «UK Serious Fraud Office» på Libor-saken.

Det har gått 5 år siden storbankene startet med denne manipuleringen og det er selvsagt et viktig rettsprinsipp at man etterforsker grundig før tiltak iverksettes. Allikevel kan man ikke la være å reagere over hvor raskt myndighetene reagerer når det er annet enn banker det dreier seg om.

Eksempelvis iverksatte norske Finansdepartementet i 2007 tiltak mot hedgefond utelukkende på basis av ett enkelt nyhetsinnslag på NRK. Påstanden i nyhetene om at Terra-tapet skyldtes investering i hedgefond ble ikke sjekket av Departementet før sanksjon ble iverksatt. Det viste seg i tillegg allerede etter få dager nyhetsoppslaget at påstanden var uriktig. Dette tiltross brukte Finansdepartementet 3 år på å oppheve sanksjonen. Samtidig har samme departement latt være å reagere mot investeringer som beviselig og gjentatte ganger har påført investorene store tap.

Liborgate kan være saken som endelig vekker politikere og myndigheter fra dvalen. Dette kan således være det etterlengtede første skritt på veien for å stanse særbehandling og økonomisk støtte til aktører som gjentatte ganger har vist at de utnytter samfunnet både hemningsløst og med ulovlige midler til egen vinning.

http://www.hell.tv/embed/video/11969

Det har kun tatt fem år etter at de skapte finanskrisen, tusenvis av milliarder euro i redningspakker, en kontinuerlig lønns- & bonusfest på skattebetalernes regning, stadig omgåelse av regelverk, ulovlig inndrivelse av pant, lovbrudd fra innsidehandel til bedrag av kunder, samt avsløringen om at de har svindlet samfunnet ved å manipulere lånerenten – for myndighetene å reagere mot de statsgaranterte hedgefondene vi kaller banker.