Den kjente amerikanske markedskommentator, journalist og foredragsholder, Barry Ritholz, mener at den største feilen investorer gjør er å ta hensyn til- eller investere på basis av nyheter.

Barry Ritholz er antagelig ukjent for de fleste nordmenn, men til hans forsvar har 60 millioner mennesker lest hva han har skrevet gjennom de siste 15 årene.

Ritholz hevder videre at verdien av hele det finansielle nyhetskomplekset – både trykte og elektroniske – synes å være kraftig misforstått av investors. Ritholz mener at både media og investorer overser både innhold og data og fokuserer i stedet på overskrifter og på å ha synspunkter. Her er tre grunner til at man ikke skal basere investeringsbeslutninger på nyheter:

1) Nyheter er sjelden nyheter. Mesteparten er oppramsing av historie og forteller deg således hva som allerede har skjedd. Investering handler om det motsatte; nemlig om hva som kommer til å inntreffe. Det som alledere har skjedd kan være av interesse, men er neppe viktig i investeringsprosessen. Når en nyhet først er kjent, er den som regel allerede hensyntatt i kursene. Nyheter kan tvert imot innvirke negativt på tanke- og beslutningsprosessen.

2) De fleste nyheter er irrelevante i forhold til din investering. Enkelte nyheter kan være viktige, men det meste er i realiteten en blanding av informasjon og propaganda eller ren fyllstoff. Ritholz nevner som et eksempel godkjennelse av et legemiddel og sier at kun utfallet, ja eller nei, er av interesse. Ingenting annet.

Det er tolkning av nyheter som er viktig, ikke selve nyheten. Selv store nyheter som Pearl Harbour, attentatet på Kennedy og World Trade Center-anslaget endret ikke den langsiktige trenden i markedene.

3) Nyhetsorganisasjoner forsøker av kommersielle grunner å appellere til så mange mennesker som mulig. Av denne årsak vil de være mest positive til markeder når de er nær toppen og mest negative nær bunnen.

Ritholz’ beste råd er: Ignorér «Dagens overskrift». Argumentet til Ritholz er at nyhetsmaskineriet må skape en enorm mengde stoff for å ha et produkt de kan selge. Han påpeker også at det meste av media idag er reklamedrevet og fokus er derfor på innhold som det er mulig å selge reklame på. Legg merke til hvor mange artikler det har blitt om trening og sport den seneste tiden. Dette er direkte korrelert med annonseinntekter fra sportsbransjen.

Sensasjoner og skandaler er det de fleste ønsker å lese fremfor kalde fakta. Nyhetsrapporteringen blir deretter.

Barry Ritholz er, som nevnt, amerikaner og hans kommentarer er derfor rettet mot det amerikanske media. I Norge er standarden selvsagt en annen.

Neal Frank, forfatteren bak boken «Why Smart People Lose a Fortune» er opphavet til illustrasjonen under. Han har laget lignende for alle tiår fra 1970. Samme poeng gjenspeiles i disse.

 

FNs Sikkerhetsråd vedtok 17. mars i år å sanksjonere luftangrep mot Libya. Vedtaket er til nå blitt fulgt opp med over 6.000 bombeangrep, de fleste direkte mot militære mål og militærnyttig infrastruktur.

Etter snart 3 måneder er et antall Libyske stridsvogner, radarinstallasjoner, faste stillinger og kommandoposter ødelagt. Effekten både i forhold til antall bomber sluppet og raketter avfyrt har imidlertid totalt sett vært liten. Dette gjelder både med hensyn til materiell og stridseffekt.

Antall NATO-angrep i forhold til tilintetgjorte mål ligger på ca. 25%. 13.000 NATO-personell er involvert i krigføringen. Det hersker således liten tvil om at kostnaden for å sikre kontroll med Libyas oljereserver så langt har vært betydelige. Som en digresjon er vel dette første gang Syria har priset seg lykkelig over å kun ha 0.2% av verdens anslåtte oljereserver, i steden for Libyas 3.3%.

Det viser seg at NATO har fått krigshjelp fra uventet hold når det gjelder Libya. En rekke av verdens ledende investeringsbanker må i lang tid før politikere og det militære ha oppdaget den menneskelige urett i Libya. På eget initiativ, sikkert basert på rent humanitært grunnlag, bestemte disse seg nemlig for å ta saken i egne hender.

Dette gjorde de gjennom å plyndre Libyas statlige oljefond. Dette ble gjort gjennom å tilby Libya hjelp til forvaltning av midlene som stammet fra oljeinntekter. Man kan finne spor av at denne strategien ble iverksatt allerede så langt tilbake som i 2008.

De godtroende libyerne ble lurt til å tro at de ville få en hyggelig avkastning på pengene i sitt oljefond. I virkeligheten dumpet bankene så mye de kunne av sine gjenværende inventar av råtne investeringer og dårlige ideer over på dem. Selvsagt tok bankene i tillegg høye honorarer for jobben.

Vestlige skattebetalere har hatt store fordeler av dette. Inntil muligheten med Libya dukket opp var det de som måtte ta regningen for bankenes risikovillighet og dårlige håndverk. Den nåværende situasjonen er dermed en vinn-vinn situasjon for Vesten.

Bankene som kan takkes for største delen av innsatsen er: Societé Generale, JPMorgan, Bank National Paribas, Credit Suisse og selvfølgelig Goldman Sachs.

Sistnevntes innsats er blant de mest enestående idet Goldman Sachs klarte å tape hele 98% av beløpet de fikk til forvaltning. Nyhetsinnslaget under omhandler saken.

Norge og Oljefondet får bare håpe at de samme bankene aldri blir uvenner med dette landet.

Den andre runden med kvantitative lettelser (pengetrykking) i USA nærmer seg slutten. Det samme gjør regjeringens anledning til å låne mer penger for å finansiere statsgjelden, samt sentralbankens kjøp av egne statsobligasjoner.

Til sammen har disse tiltakene sørget for at bankene har fått låne gratispenger (som de har unnlatt å låne ut til næringslivet, men i stedet lånt tilbake til staten til en høyere rente), dollaren har blitt «devaluert» for å hjelpe eksportindustrien, samt at obligasjonsrentene er blitt holdt nede slik at USA har kunnet refinansiere sin usikrede statsgjeld rekordbillig.

Finanskrisen begynte opprinnelig da boligprisene falt og det viste seg at verdien av boliglånsgjelden som var ytet til mindre solide låntagere (subprime) knapt var verdt noe som helst.

Årsaken til at disse lånene var så populære var at bankene og ratingbyråene hadde fremstilt dem for å være langt sikrere enn de var. Faktisk så sikre at bankene solgte dem ut i ferdige pakker med høy belåning. Denne feilvurderingen førte deretter til en økonomisk krise for banker, forsikringsselskaper, pensjonskasser og alle andre som hadde kjøpt disse obligasjonene.

Tiltakene for å rette opp skadene av dette har til sammen kostet skattebetalere over hele verden flere billioner dollar. Det er i denne forbindelse et paradoks at bankene som var ansvarlig for det hele faktisk er de som har tjent mest på denne redningsoperasjonen.

Etter at bankvesenet ble reddet fra totalt sammenbrudd, har fokus vært på å stanse fallet i boligprisene, redde obligasjonsgjelden og snu arbeidsledigheten slik at man igjen kunne få opp forbruket. Illustrasjonen under viser hvor lite man har fått ut av dette, alternativt hvor store disse utfordringene er. Mer skremmende er kanskje at situasjonen nå forverrer seg innenfor samtlige av disse områdene.

Styremedlem i den Europeiske Sentralbanken (ECB), Lorenzo Bini Smaghi, advarte i helgen om bruken av uttrykket «restrukturering». Bini Smaghi hevdet at hver gang uttrykket ble benyttet (i forbindelse med gjeld) gikk finansmarkedene «amok».

Nedenstående illustrasjon viser antallet artikler som inneholder ordet «restrukturering» fra slutten på finanskrisen og frem til nå.

Det åpenbare med illustrasjonen er at vi i 2011, hvor alt oppfattes å gå så meget bedre, faktisk har benyttet dette uttrykket flere ganger enn da finanskrisen stod på som verst.

Ulikt 2008/2009 hvor det var selskaper som var tvunget til å restrukturere sin gjeld for å overleve, er det idag nasjoner – og Sevan det handler om.

Sistnevnte er forøvrig nok et eksempel på urealistsiske, noen vil kalle det «unøyaktige», og overoptimistiske norske emisjonsprospekter. Selskapets ledelse og/eller  tilretteleggere vil høyst sannsynlig heller ikke denne gangen måtte ta ansvar for dette.

I forhold til markedsstørrelsen var antallet konkurser og mislighold norske obligasjonseiere ble utsatt for i perioden 2008/2009 hinsides høy. Antallet stod også i grov kontrast til den økonomiske utviklingen i et land som antagelig klarte seg bedre enn noe annet gjennom finanskrisen.

Konsekvensen av dette er at utlendinger siden finanskrisen har forlangt en risikopremie (høyere rente) for å investere i norsk gjeld. Dette betyr at norske bedrifter må betale en høyere pris for å låne penger enn sine internasjonale konkurrenter. Heldigvis har påslaget blitt noe redusert siden finanskrisen. Dette setter nok Sevan en effektiv stopper for.

Ulikt Hellas hvor ifølge Bini Smaghi ECB og IMF står klare til å subsidiere landet med lån på ytterligere €30 milliarder til lav rente, vil imidlertid norske selskaper måtte belage seg på tøffere lånevilkår og et fortsatt høyt rentepåslag.

Tatt i betraktning at det var kredittobligasjonsmarkedet som viste veien inn i finanskrisen, får vi alle håpe at vi slipper å høre ordet restrukturering særlig oftere.

 

 

Den nedenstående studien av global risikoappetitt har tidligere blitt referert til i denne bloggen. Den lages av investeringsbanken Credit Suisse. Grafen måler sentimentet (den psykologiske tilstanden) hos markedsaktørene og har ytterpunkter som «eufori» på oppsiden og «panikk» på nedsiden.

Man kan med andre ord benytte denne til å avlese hvilken mentale tilstand markedsaktørene befinner seg i. Typisk vil markedet være sårbar for å snu når indikatoren er på ekstreme nivåer av risikovillighet eller behov for trygghet.

En annen anvendelse av indikatoren er som en polygraf. Det er mer sannsynlig at prognoser som fremsettes i en nøytral fase har større objektivitet og realisme, enn prognoser som utarbeides i perioder hvor enten ekstrem grådighet eller frykt råder. Følgelig kan man tillegge prognoser større vekt hvis de er utarbeidet når indikatoren er rundt null og suksessivt mindre troverdighet jo lenger ut man kommer.

Ikke overraskende er det en høy samvariasjon mellom euforiske observasjoner på den ene siden og positive prognoser og kjøpsanbefalinger på den andre. Tilsvarende negative forventninger og salgsanbefalinger ser vi når indikatoren er nede på panikknivå.

I begynnelsen av juli ifjor hadde aksjer falt kraftig og knust de positive prognosene som ble gitt ved årets begynnelse. Credit Suisse’ Risikoappetittindikator tangerte på dette tidspunktet panikk og få ville derfor lenger vedstå seg positive utsikter. Ikke overraskende sammenfalt dette med en bunn i aksjer.

På samme måte var samtlige som avisene spurte ved inngangen til dette året overbevist om en videre kraftig oppgang i aksjer. Himmelen var jo skyfri med unntak av en katastrofal gjeldskrise i deler av Europa og økende protester og voldelige opptøyer i Midt-Østen og Nord Afrika. Valutakrig mellom Kina og USA, ytterligere gjeldsøkning samt at man nærmet seg slutten på flere år med stimulansetiltak etter finanskrisen var heller ikke noe det ble lagt vekt på.

Av grafen kan man se at overmotet brått ble redusert da Japan ble rammet av det kraftige jordskjelvet som skulle føre landet inn i en ny resesjon. Noe av denne optimismen kom imidlertid tilbake da markedet lot som dette og de øvrige negative nyhetene ikke eksisterte.

Gradvis tvil manifesterte seg imidlertid da greske statsobligasjoner med 2 års løpetid nådde en rente på 25% og renten på 10 åringen passerte 15%. Det var deretter vanskelig å ignorere tall som viste fortsatt fall i boligpriser i USA og utsatte land i Europa og umulig å overse brevet fra USAs finansminister til Kongressen om at USA ville misligholde sin gjeld dersom landet ikke fikk låne mer penger.

Mai har følgelig blitt en noe anstrengende måned for alle som benytter seg av håp som strategi. Verdens ledende aksjeindekser er idag eksempelvis under sine 50 dagers glidende gjennomsnitt.

Det som er positivt med dagens situasjon er at vi nå befinner oss rundt nøytralnivå på grafen. Dette skulle bety at prognoser og anbefalinger som gjøres i disse dager vil være mindre preget av lykkerus eller panikk og således kunne inneholde større innslag av realisme og troverdighet.

 

Sist uke var jeg heldig og fikk høre på et foredrag av Nordea-økonom Lars-Erik Aas. Aas påpekte blant annet at markedet idag er blitt så kortsiktig i sin orientering at ingen lenger har interesse i å investere langsiktig.

Dette er et syn jeg slutter meg til.  Markedet har endret seg kraftig de siste tiårene. Da jeg begynte i finans var det et krav til at alle var fagpersoner. Man måtte ikke bare forstå hvordan markedet fungerte, men også ha inngående kjennskap til produktet man solgte – være seg om det var aksjer, obligasjoner, sertifikater eller valuta.

Gradvis og i økende grad, har dette endret seg. Press på kurtasjene har nok vært en av årsakene til dette. Lønnsomheten tilknyttet hver transaksjon har gått ned og dette har man logisk nok ønsket å kompensere med økt volum. For å komme i mål har fokus derfor skiftet over til å rekruttere medarbeidere som først og fremst har gode salgsegenskaper.

Denne utvikling har skjedd samtidig med at nye produkter har blitt introdusert og de faglige kravene har blitt senket. Konsekvensen av dette er at det idag er langt færre fagpersoner enn rene selgere i markedet. Fokus på høyt volum og lave kostnader har medført til at mange finanshus ikke tar seg råd til å ha virkelige fagpersoner i det hele tatt. De økte kostnadene etter finanskrisen bidrar ytterligere negativt i så måte.

De samlede inntektene til meglerhusene kommer idag i meget liten grad fra megling av aksjer. Ifjor lå disse på ca. 10%. Det er derfor naturlig at fokus flyttes til områder og produkter hvor det ligger høyere marginer.

Flere internasjonale meglerhus har den senere tiden påpekt at det ikke lenger finnes langsiktige aktører i aksjemarkedet og at dette er roten til de økte svingningene. Dette er nok en sannhet med modifikasjoner.

For det første er det idag ikke større svingninger i markedet enn det var for 10 eller 20 år siden. Frustrasjonen går nok heller på at dagens utfordinger med hensyn til utviklingen er større. Følgelig kan man ikke lenger lukke øynene for risiko og forvente å være rik når man igjen åpner dem.

For det andre så har kombinasjonen av lærdom og utfordringer med hensyn til å ha evne til å oppfylle pensjonsforpliktelser tvunget frem endringer i adferd.

For det tredje så har fokus på høy omsetning / høyt volum i meglerhusene gjort at man først og fremst fokuserer på kortsiktige anbefalinger og handler. Lave transaksjonskostnader gjør også dette mer attraktivt enn tidligere for kundene.

Dermed blir langsiktighet i realiteten overlatt til Private Equity. Her bindes investorene til masten i alt fra 5-15 år. Dette vet de på forhånd og bønn om å få penger tilbake på grunn av personlige kriser, finanskriser og/eller naturkatastrofer faller for døve ører. Private Equity har dermed mulighet til å levere det den forsøker på; nemlig en del av langsiktig verdiskapning.

Viktigheten av dette vises klart i en amerikansk studie av investorer i aksjefond gjort over en periode av mer enn 20 år. Forskjellen til Private Equity er at investorer i aksjefond kan tegne og innløse akkurat når de vil. Nevnte studie viste at gjennomsnittsinvestoren i aksjefond kun fikk 1/3 av avkastningen til aksjemarkedet. Årsaken til dette var ene og alene at investorene innløste etter at man hadde opplevd et kraftig kursfall og tegnet seg først etter en sterk oppgang.

De klarte med andre ord å gjøre det motsatte av den mest kjente investeringsregelen som finnes: «Kjøp billig, selg dyrt».

For kort tid siden leste jeg om en barnehage forbeholdt «flinke» barn. Denne var selvsagt i Connecticut, USA. Der ble søkere blant annet testet for sine evner til å utsette belønning. Barna ble gitt et kakestykke og ble fortalt at dersom de klarte å vente en viss tid så ville de få to kakestykker. De som ikke klarte å vente måtte nøye seg med det ene.

Sistnevnte fikk i tillegg til kun ett kakestykke, heller ikke begynne i denne barnehagen. Resonnementet var at evnen til å utsette belønning er en grunnleggende egenskap for å lykkes.

Finansmarkedet og samfunnets fokus på det kortsiktige er iferd med å gå for langt. Langsiktighet er idag kun en konsekvens av en kortsiktig handel som har gått dårlig og som man dermed blir sittende på i håp om bedring.

I stedet for å gjeninnføre incitamenter som bidrar til langsiktig satsing og dermed større forutsigbarhet, er ryggmargsrefleksen til politikere å forsøke å straffe de som skaper likviditet i det korte bildet. Gjør man sistnevnte vil det resultere til at usikkeheten øker og dermed også svingningene.

Utfordringene idag er som Lars-Erik Aas var inne på i sitt foredrag, nemlig å hente inn langsiktig, stabil kapital slik at man blant annet kan møte eksisterende og kommende innfrastrukturutfordringer og behov.

Kanskje kakestykke-testen også bør benyttes for å kvalifisere voksne?