Hvordan tjene penger på penger

Vår sjette podcast handler blant annet om valutamarkedet og tar også for seg fallgrubene man bør være oppmerksom på.

Den inkluderer januardagen i 2015 som ble katastrofal for et stort antall valutaspekulanter, herunder mange bedrifter og privatpersoner som hadde lån i sveitserfranc.

Podcasten diskuterer også oljemarkedet og hvor forskjellige forventningene til aktørene i dette markedet kan være i forhold til aksjemarkedets forventning om oljeprisens utvikling.

Episoden ble innspilt i vår og det er således idag enkelt å bedømme hvilket marked som fikk rett.

Totalt nærmer podcastserien: «Tid er penger – en podcast med Peter Warren» seg nå 80.000 avspillinger. Vi takker for denne overveldende interessen.

http://static.blogg.no/blogs/media/js/emload.js?url=http%3A%2F%2Ftiderpenger%2Eblogg%2Eno%2Faudio%2Fembed%2F56cc58c7bb014098add8eb2f379fc2d6&type=audio
Podcasten er produsert i samarbeid med IG Markets.

Hvem fikk mest penger til forvaltning i 2016?

Nyansatte som møter første dag på jobb i dress og slips, får utdelt en hettegenser og beskjed om å gå og skifte. -David Siegel, Two Sigma

Sentralbankenes kvantitative lettelser har medført store endringer innenfor fondsindustrien de siste seks årene. Ikke bare er det blitt store regionale forskjeller, men aksjeplukking har blitt vesentlig vanskeligere i takt med at mengden penger sprøytet inn i aksjemarkedene har løftet «alle båter» uavhengig av økonomi og fremtidsutsikter.

Lav rente har resultert i at investorene både har blitt mer kravstore og utålmodige. Bytte av fond og forvaltere skjer stadig hyppigere i jakten på avkastning.

Det er i denne forbindelse interessant å legge merke til hvor pengene finner veien.

Hvert år gjøres det internasjonale rangeringer over hvilke forvaltere som lykkes med å tiltrekke seg mest ny forvaltningskapital.

Det er idag tre faktorer som er viktige for å tiltrekke seg kapital: Resultat, strategi og teknologi.

Endring i hvilken som helst av disse faktorene kan ha sterk påvirkning på investorers villighet til å la forvaltere beholde, eller få nye penger.

En svært viktig driver i 2016 synes å ha vært teknologi. Datadrevne, også kalt «kvantitative», fond får en stadig større andel av investorenes midler. Dette skjer i takt med at suksessivt flere oppfatter fordelene ved denne type forvaltning.

Investorer foretrekker i økende grad robustheten, hastigheten og forutsigbarheten som denne type forvaltning gir.

Med robusthet tenker man både på det fysiske og det psykiske. Mennesker er det motsatte av robuste. Dagsform alene kan få oss til å reagere annerledes.

Forvaltere kan i tillegg gå glipp av muligheter fordi man sitter i møte, ble forsinket, valgte å ta en oval weekend eller er blitt mindre «sultne» som følge av noen gode år med høy inntjening.

I dette tilfellet ble kostnaden for manglende oppmerksomhet flyttet over på kundene. Det er ikke sikkert at det vil være like lett neste gang.

Dataprogrammer påvirkes ikke av lavt blodsukker. En datamaskin kan overvåke et marked med samme intensitet til alle døgnets tider år ut og år inn.

Takket være data- og prosessorhastighet kan maskiner innhente, verifisere, analysere og reagere på muligheter lenge før et menneske har oppfattet at slike finnes overhode.

Forutsigbarhet ivaretas ved at dataprogrammer sørger for at fondet vil handle på samme måte gitt identiske forutsetninger. Dette gjør det lettere for institusjonelle investorer å vurdere hvordan fondet vil gjøre det i spesifikke markedssituasjoner og følgelig vite hvilke egenskaper fondet vil tilføre den porteføljen de allerede sitter med.

I rangeringen som tidsskriftet «Institutional Investor» nylig publiserte av verdens 100 største hedgefond, var hele fem av de seks største fondene datadrevne.

På toppen lå Ray Dalio’s Bridgewater med $122.3 milliarder til forvaltning. De hadde i fjor en vekst i forvaltningskapitalen på 17%.

Nummer to var Cliff Asness’ AQR Capital Partners med $69.7 milliarder, en økning på voldsomme 48%.

Rennaissance Technologies kom inn på fjerde plass med $42 milliarder. «RenTech» hadde en vekst i forvaltningskapital på det samme antall prosent.

På femte plass kom Two Sigma med en forvaltningskapital på $39 milliarder. Her var økningen i forvaltningskapitalen på 28%.

Ifølge Hedge Fund Research fikk denne type fond nytegninger på ytterligere $4.6 milliarder i løpet av årets tre første måneder. Av disse stakk Rennaissance Technologies med sine 100 matematikere, fysikere og dataprogrammerere av med hele $3 milliarder.

En ting disse forvalterne har felles utover å være datadrevne, er at det er ytterst få nordmenn som har penger til forvaltning hos dem. Investorene i disse fondene er nesten utelukkende store institusjoner, blant dem flere statlige pensjonsfond.

Barclays opplyser at det nå er $500 milliarder investert i rene datadrevne fond, mens JPMorgan (som forøvrig kom på 4. plass) idag påstår at datadrevne aksjestrategier står for hele 90% av den globale børsomsetningen.

Barclays konkluderer sin rapport med at det nå finnes sterke argumenter for å inkludere denne type fond i diversifiserte porteføljer.

Ifølge rapporten forsvant motstanden mot rene kvantitative strategier på Wall Street allerede i 2010. Syv år senere er det knapt noen aktører som har fokus på dette i Norge.

Finansforetak vil per definisjon alltid følge «pengene». Internasjonalt «kappes» derfor foretakene idag om å kalle seg teknologidrevne, om dette stemmer eller ei.

Sannheten er at mange er tatt på sengen av den teknologiske utviklingen og strever derfor med å kunne levere i forhold til en ny «identitet».

Utfordringene er betydelige. Man må skaffe seg folk som virkelig ikke bare kan programmering og koding på høyt nivå. I tillegg må de kunne forstå kvantitativ finans og ha inngående kunnskap om et stort antall markeder og markedsplasser. Dette vil i mange tilfeller kreve utfordrende reorganisering.

Ledelsen må på sin side forstå det elementære ved datadreven, kvantitativ finans og ikke minst være i stand til å få nye systemer integrert i sine eksisterende løsninger. Jo større eller eldre finansforetaket er, desto mer utfordrende er prosessen.

Morgan Stanley løste i sin tid dette med å gi en slik enhet en egen etasje i sitt hovedkontor på Times Square. PDT, som var navnet på enheten, drev sin virksomhet nær autonomt og utenfor bankens IT-systemer.

Morgan Stanley kunne imidlertid sole seg i glansen av Process Driven Trading´s gode resultater. Banken sørget for at den fikk kunnskapsoverføring og var samtidig bevisst på å bruke den nye og lønsomme teknologien til å tiltrekke seg nye kunder.

For et par år siden var det et norsk forvaltningsforetak som markedsførte seg med kvantitativ og automatisert forvaltning. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at alt de hadde skaffet seg var et meget enkelt program for teknisk analyse. Den «automatiserte» handelen bestod i å manuelt handle i aksjer, valuta og råvarer på basis av at kursen på disse krysset et glidende gjennomsnitt.

Idag vet investorer bedre.

Verdensrekord i honorar

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode handler om rendyrking av investeringer og ulike risikofaktorer vi ofte glemmer når vi investerer i aksjer. Du kan høre den her.

Fond som investerer i andre fond, såkalte «Fond i Fond» (forkortet til FoF på engelsk) har hatt det svært vanskelig de senere årene.

Årsaken til dette er blant annet at investorer har ikke vært villige til å betale to lag med forvaltningshonorar i en tid hvor avkastningen generelt er lav som følge av lave renter.

I en FoF betaler man både forvaltningshonorarer til de underliggende fondene og til forvalter av FoF’en.

Gjelder det hedgefond har det årlige forvaltningshonoraret til en FoF gjerne vært på 3%. 2% har gått til forvalter i fondet som skaper avkastning og 1% har gått til FoF-forvalteren.

Jobben som sistnevnte gjør er å finne frem til hvilke fond som det skal investeres i (gjerne 10-20 fond for å få risikospredning), gjøre en grundig vurdering av hver forvalter og mandat (due dilligence) og deretter følge fondet samt rapportere resultatene til kunden på månedsbasis.

Man må gjerne ha spesialkompetanse om de ulike strategiene for å kunne vurdere om forvalterne gjør det de skal ifølge mandatet.

Bernie Madoff-svindelen viste imidlertid at en rekke av disse FoF’ene ikke gjorde selv de mest grunnleggende undersøkelser. Også norske fond i fond befant seg på denne listen.

Denne skandalen og de etterfølgende lave rentene har vært kroken på døren for mange FOF og presset ned marginene på de gjenværende.

Unntaket er i Norge.

Her har Forvaltningshuset nettopp satt opp en FoF som setter nær verdensrekord i honorar. Minstetegning er kr. 1 million.

En investor med kr. 1 million betaler 2.5% i tegningsgebyr, 3.69% i «årlige kostnader», samt 1.2% i etableringskostnader.

Totalt betaler investoren 7.39% i kostnader for det første av totalt fem år dette «fondet» skal leve. Sagt på en annen måte betaler man over 70% av honorarene det første året til de som ikke skaper verdier.

Deretter betales det 3.69% i året.

På toppen av dette må investorene gi Forvaltningshuset 10% den årlige avkastningen som overstiger 6%, vel og merke etter at de underliggende fondene allerede har forsynt seg med 20% av gevinsten.

Denne dårlige nyheten for investorer er gode nyheter for markedet for næringseiendommer. Med nær verdensrekord i honorarer kommer sikkert et betydelig antall finansrådgivere som Brexit’er til å slå seg ned i Norge.

Gambling med kundenes penger?

Gårsdagens børskommentar i DN minner meg om min tid som leder av Finansbanken Markets.

For at vi skulle bli enda bedre, leide banken inn verdens mest kjente konsulentselskap. Disse skulle gjennomgå alle sider ved banken og foreslå områder hvor vi kunne bli mer lønnsomme.

Konsulenten som skulle hjelpe vårt område i banken hadde, etter eget sigende, ingen tidligere erfaring med finansmarkedsoperasjoner. Det var derfor nødvendig for oss å forklare ham om markedet generelt og hva vi gjorde spesielt.

En del av virksomheten vår bestod i å være market makere i valutaopsjoner. I praksis betyr dette at vi stilte forpliktende kjøps- og salgskurser til andre banker i det som kalles interbankmarkedet.

Beløpene vi stilte for var på var fra 10 millioner dollar eller euro og oppover, avhengig av hvilket valutapar det ble spurt om. Når en annen bank kjøpte eller solgte fra eller til oss, måtte de samtidig gi oss kurssikring i form av valutaparet opsjonen omfattet.

På denne måten hadde ingen av partene kursrisiko på handelstidspunktet. Vi slapp dermed å stille nye priser for en hver eneste lille bevegelse i valutamarkedet mens handelen ble avtalt.

Uten en slik kurssikring (hedge) ville banken ha påtatt seg en betydelig risiko.

Hvis vi nettopp hadde solgt en kjøpsopsjon på euro mot dollar og kursen på EUR/USD steg, ville prisen på opsjonen vi nettopp hadde solgt gå opp og påføre oss et tap. På grunn av at vi samtidig hadde kjøpt EUR/USD som kurssikring av opsjonen, ville denne stige i verdi tilsvarende tapet på valutaopsjonen.

Noen uker vårt første møte hadde konsulenten laget en rapport som ble presentert for ledelsen og undertegnede.

Konklusjonen til konsulenten var at valutaopsjoner burde vi slutte med fordi her tapte vi som regel penger. Samtidig måtte vi øke våre sikringsforretninger fordi her var vi, ifølge konsulenten, nær geniale.

Konsulenten forstod ikke at valutaopsjonene og den tilhørende sikringen hang sammen. Det vi tjente godt på med svært lav risiko, var vår evne til å prise opsjonene riktig.

Banken betalte mange millioner for denne konsulentens «åpenbaring».

I gårsdagens børskommentar gjorde DN i praksis den samme feilen som konsulenten. Under overskriften: «Det sitter en porteføljeforvalter i DNB som gambler med kundenes penger» (for)dømmer journalist Thor Chr. Jensen (som normalt skriver svært gode børskommentarer) en forvalter basert på én enkelt aksje i hele hans portefølje.

Eksempelet kunne jo ha vært relevant dersom denne forvalteren gjorde det svært dårlig, men så er ikke tilfellet. Tvert imot. Forvalteren og fondet har, som DN også nevner, slått fondets referanseindeks både på kort og lang sikt.

Hele poenget med diversifisering er å spre risiko. Feilen her ville ha ligget i å ha en konsentrert portefølje bestående av den nevnte posisjonen og lite annet.

Videre er fondet det snakkes om et equity long/short hedgefond, hvor hensikten er at short-posisjoner skal bidra å dempe totalrisikoen på porteføljen. Posisjonen som nevnes har antagelig- og sannsynligvis hatt en annen posisjon som «motstykke». En posisjon som sannsynligvis har hatt en større gevinst en tapet på posisjonen som DN valgte ut for å omtale.

Det er heller ikke usannsynlig, gitt de gode resultatene, at når den tapende short-posisjonen har blitt økt i størrelse, så har det samme skjedd med en av posisjonene som fondet samtidig har tjent penger på.

Ukritisk dissekering av en portefølje som her er gjort, er alle
porteføljeforvalters mareritt. Spesielt hvis forvalteren ikke får anledning til å forklare sammenhengen eller bakgrunnen for sine valg.

DN har ikke belegg for å skrive at: «Dermed henger bonusen i en tynn tråd for forvalteren som har shortet Atea. Det samme gjelder kundenes avkastning.»

Forvalteren av DNB TMT Absolute Return har ikke bare har tjent penger for sine investorer, men også grundig slått referanseindeksen fondet måles mot etter at alle kostnader er trukket fra.

Det er dette forvalteren og fondet bør vurderes ut ifra. Såpass burde en næringslivsavis forstå.

Podcast episode 4

Med totalt 40.000 avspillinger, flere tusen abonnenter og nesten 15.000 lyttere i snitt pr episode er vi overveldet over mottakelsen denne finanspodcasten har fått.

Det er vår intensjon å gjøre episodene så interessante og nyttige for lytterne og setter således stor pris på tilbakemeldinger og forslag til temaer. Disse kan sendes inn på denne linken

Vi vil ikke kunne omtale alle, men vil forsøke å la fremtidige podcaster omhandle de temaene hvor vi ser at interessen er størst.

Leser man pressen kan man lett få den oppfatning at aksjer er et multiverktøy som er svaret på alle investeringsbehov.

Aksjer kan absolutt gi god avkastning men, som mange har erfart, er det mange ting å ta hensyn til når man skal vurdere et selskap.

Bare når det gjelder økonomiske nøkkeltall finnes det her en rekke ulike definisjoner og forståelser.

Bokførte verdier, verdijustert egenkapital, vekstrate etc, er eksempler på slike. Hvis vi ikke har en felles oppfatning av hvordan tallene fremkommer, blir sammenligning vanskelig og korrekte beslutninger utfordrende.

I et aksjeselskap er det gjerne selskapets bransje eller produkter selskapet sitter på, samt økonomien rundt dette, som interesserer investorer.

Utfordringen ligger imidlertid i at risikoen man tar med å investere i et selskap ofte er langt mer enn dette.

Et oljeselskap er eksempelvis eksponert for langt mer enn utviklingen i oljeprisen. Selskapet kan i tillegg ha utfordringer hva angår gjelden, leverandører, produksjonsteknikk, frakt, sårbarhet med hensyn til viktige nøkkelpersoner etc etc.

Selskapets produkt kan i utgangspunktet være av stor verdi, men det er allikevel fullt mulig å gå seg vill grunnet andre faktorer.

Et godt eksempel fra Oslo Børs har vært utviklingen på gullprisen i forhold til norske gruveselskaper. Disse skulle angivelig sitte med store forekomster av det edle metallet.

Verdien av gull var nok viktig for gruveselskapene, men adskillig mindre viktig enn utfordringene det skulle vise seg at de hadde med å få de eventuelle gullforekomster til overflaten, samt finansieringen av dette.

Kort sagt steg gullprisen, mens børsutviklingen til disse selskapene mildt sagt har vært det motsatte. Kjøp av disse aksjene for å tjene på høyere gullpriser var således mislykket.

Disse risikofaktorene er det i mange tilfeller mulig å unngå dersom man ønsker. Av ulike grunner, mange av dem nesten utelukkende lønnsomme for meglerhusene, velger man allikevel å anbefale investorer å påta seg betydelig flere risikofaktorer enn gullprisen alene.

Bruker vi eksempelet med oljeselskapet, burde det egentlig være slik at man kun anbefalte at man investerte i selskapet fremfor direkte i olje dersom det var ytterligere gode økonomiske grunner for at man velger å gå via aksjer.

Eksempler på gode grunner kan være at selskapets oljereserver er lavt vurdert eller at selskapets teknologi er undervurdert i forhold til dagens aksjekurs.

Det er imidlertid en kjensgjerning at de fleste rådes til å foreta en indirekte investering gjennom kjøp av aksjer uansett.

Dette skjer til tross for at man idag kan investere direkte i et stort antall råvarer ved hjelp av børsnoterte fond (ETF). Disse er notert på aksjebørser og handles på nøyaktig samme måte som aksjer.

I tillegg til ETF’er har man idag en rekke andre instrumenter tilgjengelig som tilbyr eksponering mot eksempelvis råvarer, valutaer og aksjeindekser.

Poenget med denne bloggen og den tilhørende podcasten er ikke å snakke ned aksjer, men gjøre lesere og lyttere oppmerksom på risikofaktorer og alternativer.

På samme måte som en skrutrekker er et utmerket verktøy, egner heller ikke aksjer seg til å løse alle typer av behov.

Det er dette jeg vil frem til.

http://static.blogg.no/blogs/media/js/emload.js?url=http%3A%2F%2Ftiderpenger%2Eblogg%2Eno%2Faudio%2Fembed%2Fcd4d4edef2184dfda13c463383624271&type=audio

Orrale vato!

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode oppsummerer inntrykk fra en konferanse for datadrevne hedgefond i USA, samt diskuterer bruk og misbruk av teknologi i dagens finansmarkeder. Du kan høre den her.

Donald Trumps valgløfte om å gjøre livet surt for nabolandet Mexico sendte meksikanske pesos i fritt fall umiddelbart etter at valgresultatet var kjent.

Meksikanske arbeidsplasser spesielt og økonomien generelt ville bli rammet ved at utenlandske bedrifter nå skulle ilegges en straffetoll på varer de produserte i Mexico og eksporterte til USA.

Blant annet den tyske bilfabrikken BMW stanset umiddelbart byggingen av en ny bilfabrikk i landet.

I tillegg skulle Mexico tvinges til å betale for muren den nye amerikanske presidenten lovet skulle bli bygget mellom landene. Anslaget ligger et sted mellom $20 milliarder og $60 milliarder for denne.

De dystre utsiktene førte til et 18% kursfall på meksikanske pesos.

Fallet stanset først i midten av januar. Deretter har tilliten til valutaen vokst omvendt proporsjonalt med den nye presidentens evne til å stå ved sine valgløfter.

Meksikanske pesos er idag verdt mer enn da Trump kom til makten.

Orrale!

Mai du skjønne milde

Utvidede produksjonskutt fra OPEC, reduksjon i de amerikanske oljelagrene, samt en økning i antall oljekontrakter (WTI) eiet av spekulanter, har ikke vært nok til å stå imot salgspresset i oljemarkedet i siste delen av mai.

Det hører selvfølgelig også med til historien at amerikanerne siden november har benyttet OPECs produksjonskutt til å øke sin egen produksjon med 621.000 fat per dag.

Tallene fra forrige uke viser også at USA i tillegg reduserte den daglige importen av råolje med 296.000 fat.

Spekulanter i nordsjøolje har redusert sine posisjoner både på long- og short-siden. Sistnevnte har kuttet eksponeringen sin med over dobbelt så mange kontrakter som long-siden, uten at dette så langt kan sies å hatt noe nevneverdig bidrag.

Noe av kan kanskje forklares av antallet oljerigger i produksjon. Dette antallet har nå økt nærmest uke for uke i et helt år.

Mens økonomien i Saudi-Arabia uomtvistelig er lenket til oljen, er det kun når oljeprisen stiger at Norge velger å kalle seg en oljenasjon.

Det er en frihetsgrad både Oslo Børs og landet forøvrig nyter godt av i slike tider.

«Tar en for laget»

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode kan høres her.

Det er ikke sjelden at statsledere, finanspolitikere og sentralbanksjefer forsøker å påvirke utviklingen av sitt lands valuta. Som regel ønsker man sitt eget lands valuta svakere for å øke den internasjonale konkurranseevnen til egen eksportindustri.

Til president Trumps forsvar er det få av de store statslederne som har gjort så mye som ham for å oppnå en svakere valuta. Uttalelser om at amerikanske dollar er for sterk er en selvfølgelighet. Men denne statslederen slutter ikke med det.

Han truer andre atommakter med krig og beordrer en hel flåte med krigsskip i retningen av landet. Samtidig truer han med å trekke USAs bidrag til NATO.

Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver måtte gå av i en skandale som dreide seg om nære relasjoner til en fremmed makt. Sjefen for landets sikkerhetstjeneste (FBI) blir kalt en «skrulling» og sparket mens han etterforsker presidenten.

Presidenten gjør helomvending i en rekke utenrikspolitiske saker han har gått til valg på og ser vekk når andre statsledere forsøker å ta ham i hånden foran kamera.

Mexico fnyser av Trump og sier at han får betale for den $67 milliard dyre muren mellom de to landene selv og, sist men ikke minst, forsøker president Trump etter beste evne å pådra seg en riksrett.

Det er med andre ord ingen grenser for hva denne presidenten er villig til å gjøre for å svekke landets valuta og hjelpe eksportindustrien.

Man kan si hva man vil om Trump, men mannen er jaggu villig til å «ta en for laget».

Infront-chartet viser antall euro man må betale for en US dollar.

«Kundene lures for et milliardbeløp årlig»

Overskriften er hentet fra en artikkel Dagens Næringsliv i forrige uke og påstanden ble fremsatt av en tidligere valuta- og rentemegler i Nordea.

Ytterligere en finansaktør med bred erfaring hevdet det samme i en artikkel på lørdag.

Nordea, DNB og Danske Bank svarer umiddelbart at de ikke kjenner seg igjen i dette. De hevder at reguleringen av dem som meglerhus og banker er svært streng.

Pussig nok er begge påstander er riktige.

Det er nemlig markedet for valuta og renter som er svakt regulert, ikke aktørene.

For mange vil det høres utrolig ut at valutamarkedet, som verdens største finansmarked med en daglig omsetning på $5.1 billioner, er det minst regulerte av samtlige finansmarkeder.

Hva som er enda mer utrolig er at det, på tross av at det siden finanskrisen er avdekket en rekke grove lovbrudd begått av banker i både valuta- og rentemarkedet, så er reglene knapt strammet inn.

Milliarder av dollar i bøter har blitt ilagt, men alle i markedet er enige om at det kun dekker brøkdeler av de ulovlige inntektene. Det kan man tydelig se av bankenes inntjening og bonusene som er delt ut.

I aksjemarkedet, som er langt mindre enn valutamarkedet, så er det krav om «best praksis». Hvis selgerkursen på Statoil eksempelvis er 151.50, kan ikke en aksjemegler selge deg aksjen for f.eks 153.50 og putte mellomlegget i lommen.

Det kan man i valuta. I valuta legger megleren et påslag oppå den kursen han selv kjøper valutaen til. Påslagets størrelse bestemmes av hvor god og opplyst kunde du er.

Kunder betaler med andre ord langt mer enn markedsprisen for å kjøpe valuta. I tillegg får kunden andre omkostninger lagt til transaksjonen.

Bruker du kredittkort tar selskapene et påslag på 2% for i tillegg til at du allerede har betalt godt over markedspris for valutaen.

Kortselskapet krever med andre ord samme kostnad av deg per transaksjon som du får om du har penger stående i banken i to år. Dette påslaget deler kortselskapene med bankene.

Nå forstår man hvorfor de sender ut e-poster hvor de anbefaler at kundene handler i utenlandsk valuta fremfor lokal valuta på brukerstedene i utlandet.

I dagens elektroniske verden er det ingen grunn for dette mellomlegget. Valutamegleren kan sikre seg valutaen til markedspris ved et enkelt tastetrykk. Hvorfor skal kunden da betale overpris?

Bankene hevder at konkurransen er hard og at dette gjør at de ikke kan ta overpris. Dette er imidlertid en sannhet med store modifikasjoner.

Det er kun store bedriftskunder som får nyte godt av dette. Mindre kunder har ikke valutalinjer med flere banker. Det betyr at selv om de ser at en annen bank vil selge valutaen billigere, så er det ingenting de kan gjøre med det.

Det er heller ikke slik som mange banker hevder, at de må få betalt for den risikoen de tar. Det er nemlig kun minimal risiko de behøver å ta i valutamarkedet dersom de ikke vil.

Med et tastetrykk har de kjøpt valutaen som kunden ønsker å kjøpe. Kursrisikoen er dermed borte. Den eneste risikoen som er igjen er kredittrisiko på at motparten ikke kan levere.

Denne kredittrisikoen har de på forhånd vurdert og godtatt for at de to bankene skal være i stand til å gjøre forretninger sammen.

Kort sagt er idag nesten alt automatisert slik at risikoen skal være minimal.

Problemet er at tilsynsmyndighetene ikke har fulgt med i timen. I tillegg velger de å ta hensyn til bankenes syting hver gang endringer vurderes.

En annen praksis som kun finnes i valutamarkedet er at market makere (foretak – i hovedsak banker – som stiller forpliktende kjøps- og salgskurser) har anledning til å nekte å stå ved handelen du nettopp har inngått.

En slik praksis (den kalles «last look«) hvor man kan velge om man vil stå for sin forpliktelse eller ikke, er helt utenkelig i andre finansmarkeder.

Det at den tillates er i verdens største finansmarked er en skam. De fleste som kjøper valuta er ikke en gang klar over hvordan handelen foregår. Derimot forklarer det hvordan banker risikofritt kan tjene titalls milliarder av kroner hvert år på valutahandel.

Historisk billig og alle er short

(Denne bloggen ble skrevet tirsdag, men ikke publisert i går pga 17. mai.)

Investorer som shortet VIX-futures da finanskrisen var på sitt verste i 2009, har til nå hatt en annualisert avkastning på 60%.

Sammenligner vi denne avkastningen med MSCI World Stock Indeks og Oslo Børs (OSEBX), er tallene for de sistnevnte henholdsvis 15% og 17%.

Artikler i det siste om hvor lønnsomt det har vært å være short VIX’en har i rekordfart gjort alle til eksperter og investorene står formelig i kø etter å shorte den.

Det spiller ingen rolle at VIX befinner seg rundt rekordlave nivåer. Produkter som gjør investorer short VIX-indeksen har aldri vært lettere å selge.

Dette minner om 2007 da prisen på konkursbeskyttelse (Credit Default Swaps) på obligasjoner ble solgt til historisk lave priser. Dette skjedde til tross for at mange av låntagerne allerede var iferd med å gå konkurs.

Ingen brydde seg. Tvert imot forsatte investorer å utstede konkursbeskyttelse til historisk lave priser med uforminsket kraft. Resultatet var at de få som gikk mot strømmen tjente voldsomt. I noen tilfeller mange tusen prosent. Boken og kinosuksessen «The Big Short» handler om disse.

Idag er ikke prisene på CDS-kontrakter i nærheten av så lave som de var i 2007. Dette til tross for rekordnoteringer i verdens aksjemarkeder og den blinde tilliten til at statsledere, gjennom bruken av sentralbanker, vil beskytte finansinvestorer fra å tape penger.

VIX-indeksen måler prisen på amerikanske aksjeopsjoner. Idag er prisen på aksjeopsjoner historisk billige i nesten alle aksjemarkeder.

Likheten med CDS-markedet i 2007 er påfallende. Først når prisen er nær historiske bunn-nivåer viser flertallet av investorer interesse for å selge disse.

Under teknologiboblen så vi lignende, men med motsatt fortegn. Jo høyere kursene steg, desto flere kom for å kjøpe.

Én vesens forskjell er at aksjekurser i teorien kan stige tusenvis prosent, mens faller volatiliteten betydelig fra disse nivåene så må det være fordi aksjemarkedet er stengt og vi har gått over i et fastkursregime.

Kun i meget liten grad benytter investorer de rekordlave opsjonsprisene til å beskytte sine porteføljer. Tvert imot viser tallene fra børsene at både institusjonelle og private investorer nå er rekord-short volatilitet.

I rettferdighetens navn skylder jeg å ta med at volatiliteten er lav i aksjemarkedene for tiden. Ser vi på daglig prosentvise bevegelse mellom høyeste og laveste notering i S&P-500 indeksen, har de siste 15 dagene vært de minst volatile i historien.

Tilliten til verdens sentralbanker og politikere er rørende.

Unntaket er i Norge. Henvendelser fra norske investorer dreier seg utelukkende om hvordan man best kan utnytte dagens lave volatilitet til å beskytte sine porteføljer.

De som har frie mandater kan billigere enn noen gang bytte ut sine aksjer med kjøpsopsjoner. Forutsetningen er at porteføljen deres er indeksnær.

Prisen på indeksopsjoner er langt mer effektivt priset enn om man kjøper individuelle aksjeopsjoner. I sistnevnte er man avhengig av at det finnes nok interesse til at det blir fair prising.

Sitter man med aksjeopsjoner vet man alltid «worst case» for porteføljen uansett hva som måtte skje.

Interessen fra nordmenn har imidlertid først og fremst vært rettet mot den amerikanske VIX-indeksen.

Årsaken til dette er at volumet i denne er meget stort og at mange mener at en oppgang i VIX vil resultere i en oppgang i volatilitet overalt.

Utfordringen i VIX-indeksen er forwardkurven, eller terminstrukturen som den også kalles. Denne er svært bratt. Årsaken til dette er at det idag er et stort og økende gap mellom økonomiske realiteter og aksjemarkedets utvikling.

VIX-kurven viser at markedet tror at perioden med små svingninger i aksjemarkedet snart er over. Man kan også se dette som at den blinde tilliten til sentralbankene er iferd med å ebbe ut.

Kontraktsmåned nummer to handler eksempelvis 1.25 poeng høyere enn nummer én. Kontraktsmåned fem er 4.25 poeng høyere enn nummer én.

Hvis forwardkurven fortsetter å være slik vil en long-posisjon, alt annet like, bli mindre verdt for hver dag som går. Når den så forfaller må du betale en ny premie i forhold til spot-kursen for å være long.

Det er denne effekten som short-selgere har hatt glede av, i tillegg til volatilitetsnedgangen.

For investorer som ikke ønsker å betale denne «rentekostnaden» er alternativet å benytte strategier som minsker effektene av denne.

Det finnes en rekke strategier som kan bidra til dette, men disse får man ikke ved bruk av ETF/ETN’ene som idag inneholder VIX. Strategiene må konstrueres gjennom VIX futures eller opsjoner. De krever derfor langt mer kunnskap av brukeren.

Én slik strategi er å kjøpe den nærmeste VIX-kontrakten samtidig med at den forrige kontrakten forfaller og på samme tidspunkt selge en VIX-kontrakt lenger ut på kurven. En slik spread-ordre må legge inn i et handelssystem for å være sikker på at man får gjort begge delene.

Alt annet like vil en slik strategi reduserer den daglige kostnaden betydelig ved at begge kontraktene beveger seg nedover forwardkurven med tid. Samtidig er den posisjonert for å tjene penger dersom en plutselig hendelse inntreffer.

Chartet viser dagens VIX-forwardkurve i blått og hva som skjedde med den for én måned siden i rødt. Fasongen på kurven var identiske før markedet fikk noen dårlige nyheter. Oppgangen skjedde i kontraktene nærmest forfall hvor alt det vesentlige av short-posisjoner befinner seg.

For ordens skyld er det viktig å forstå at ved en invertering av kurven, som for en måned siden, er det nødvendig å justere posisjonen for å sikre ytterligere gevinst.

http://static.blogg.no/blogs/media/js/emload.js?url=http%3A%2F%2Ftiderpenger%2Eblogg%2Eno%2Faudio%2Fembed%2Fdd9808d4b567442caee95b7805960c18&type=audio

Denne ukens podcast handler forøvrig om å gå imot strømmen og å se muligheter andre ignorerer.